I februar 2022 reiste jeg til en by jeg aldri hadde vært i før med ønske om å utfordre meg selv. Jeg kjente ingen der, kunne ikke språket, visste lite om kulturen – og hadde ingen ferdig plan.
Et navn som smaker som ferie
Jeg har lenge hatt en svakhet for byer med vakre og velklingende navn. Montpellier, Cassis, Lyon, Annecy… si dem høyt med en liten fransk aksent, så skjønner du hva jeg mener. Feriene har i mange år gått til steder med den type navn og helst til steder jeg ikke kjenner noen som har vært. Har aldri blitt skuffet – tvert i mot. De beste opplevelsene har vært på steder der kjennskapen har vært nær null, men med et bra navn.
Så da jeg bestemte meg for å teste mer av det spanske fastlandet, hadde jeg vært noen ganger på Balearene og i Barcelona. Men etter mange besøk der følte jeg meg litt… ferdig med de turistmaskinene – selv om det også er mange bra opplevelser der også..
Jeg ville se hva som skjedde med kreativiteten når jeg måtte finne ut av alt selv på nytt uten fordelen av et nettverk. Det ble starten på et nytt kapittel for kunsten min – og på et spesielt forhold til en helt ny by.Hva har John Carew og Ernest Hemingway til felles
En kveld satt jeg med mobilen og scrollet på kartet nedover den spanske kysten fra Costa Brava i nord på jakt etter et sted jeg ikke kjente– og plutselig dukket Valencia opp. Jeg tenkte på John Carew som hadde spilt fotball der og bilder fra intervjuet jeg hadde sett av ham foran det futuristiske og spektakulære Art & Science-senteret med arkitektur inspirert av Star Wars.
Etter litt reseach fant jeg at Ernest Hemingway elsket byen og at det lenge har vært en by flere kunstnere har hatt et nært forhold til gjennom tidene.
Hemingway skrev faktisk første delen av "Og solen går sin gang" på Hotel Reina Victoria i sentrum og han skal ha vært mer i Valencia enn den mer kjente historien om Pamplona.
Resten visste jeg ikke stort om bortsett i fra litt googling. Men si “Valencia” høyt – du hører at det klinger fint, ikke sant? Valget var tatt.
Jeg har funnet mye inspirasjon i Valencia! Se mine bilder her Forelskelse ved første blikk
Første dag i Valencia – pang! Jeg var solgt. Byen var varm, vennlig og full av liv. Her var det ingen stresset metropolfølelse, men heller en slags rolig energi som likevel var full av puls. Den kombinasjonen traff meg rett i magen – på den gode måten.
Gjett om jeg ble inspirert. Bildene mine endret seg. Eller kanskje byen endret meg først, og kunsten fulgte etter.
El Carmen – mitt spanske Grünerløkka
Etter hvert oppdaget jeg El Carmen, den historiske bydelen bygget på gamle romerske murer. Trange gater, små kafeer, retrobutikker og et kreativt miljø som minner om Grünerløkka – bare større og mer intenst.
Veggene er fulle av graffiti, og ingen fra kommunen kommer og maler over. De eneste som gjør det er andre gatekunstnere. Ofte kan jeg lukte fersk spraymaling på vei til bakeren om morgenen for å hente nybakt brød.
Å være kunstner i Valencia var som å starte helt på nytt.
Gründer på nytt – i et fremmed land
Jeg måtte finne et trykkeri, ordne transport, forstå toll- og momsregler – alt på spansk. Ikke lett når du bare kan si hola, gracias og telle til ti – og cerveza så klart.
Men jeg fant ut av det. Og jeg fant folk som hjalp meg. Det føltes som å klare en hinderløype med bind for øynene – og oppdage at man faktisk liker det, eller rettere sagt elsker det.
Buenos, ¿qué tal?
Når alt jeg trengte var på plass kom jeg inn i rutiner. Ut kl 08 på morgenen for og gå 45 minutter i Turiaparken før stamkafeen hvor jeg ikke lenger tenger å bestille hva at jeg skal ha. Det holder med et
"Buenos, ¿qué tal?" så kommer cappucino med havremelk, vann med kullsyre og et glass med sitron og isbiter på bordet – samme rutine hver dag bortsett i fra fredagene. Da er topper jeg det med fredags-croissant for å markere helg :)
Fra kafébordet har jeg utsikt over Plaza de la Virgen – en vakker solfylt plass, belagt med rød marmor og omkranset av basilikaen og katedralen midt i byen. I skyggen, med Nitimen på øret, følger jeg menneskene som passerer på vei til jobb og skole, mens jeg selv jobber med tanker og ideer til neste bilde. På vei tilbake til leiligheten stikker jeg alltid innom fontenen midt på plassen – den starter opp presis klokken 10 hver dag og da er dagen i gang og jobben kaller.
Hvilket motiv er din favorittt? Se mine bilder her Et galleri, Google Translate og litt stahet
For moro skyld prøvde jeg å komme inn på et lokalt galleri. Galleristen kunne ikke engelsk. Jeg kunne ikke spansk. Likevel, med en kombinasjon av gestikulering, smil og Google Translate, skrev vi en slags avtale. Jeg leverte bilder, hun stilte dem ut.
Oppfølgingen har ikke vært min sterkeste side ovenfor galleriet her – kanskje jeg har blitt litt mañana av å være her så mye. Men det ble en god historie, og en påminnelse om at alt er mulig hvis man bare prøver.
Det går ikke direktefly til Valencia fra Norge bortsett i fra en kort periode på sommeren. Byen ligger også to, tre kilometer fra stranden, så det er litt tungvint for nordmenn å reise dit, og det er kanskje ikke så fristende. For meg gir nettopp det en følelse av å være lenger hjemmefra enn jeg egentlig er. Det er jo ikke akkurat en månereise eller stor bragd å bo og jobbe perioder i Valencia, men for meg viste det seg at det var akkurat dette jeg trengte – å vekke opp den gründerfølelsen jeg hadde da jeg startet for mange år siden. Jeg er en sosial person, men livet som bittelitt periode-bohem har gitt meg overraskende mye.
Hva nå?
Etter tre år begynner jeg å kjenne byen godt. Kanskje litt for godt? Jeg liker utfordringer – og å holde meg leken og nysgjerrig. Kanskje flytter jeg til et helt nytt sted for å starte prosessen på nytt – kanskje ikke.
Men én ting er sikkert: Jeg elsker dette livet og det har minnet meg på at man må leve mens man gjør det og våge å gi litt slipp på det trygge og gå for drømmen mens det fortsatt er mulig.
