Street art som vi kjenner det, tok form i de fattige områdene av Philadelphia og New York i perioden mellom 1967 og 1972. Det startet som en enkel form for selvuttrykk – ungdom som skrev pseudonymet sitt på vegger, tog og postkasser. Men bevegelsen tok raskt av. I New York ble undergrunnsbanene lerret for en ny generasjon artister, som konkurrerte om oppmerksomhet med stadig mer prangende tagginger. Det handlet om å bli sett, om identitet og tilstedeværelse i en by som ofte ignorerte dem. Disse tidlige taggerne hadde ingen tanker om å bli anerkjent av kunstverden – de ville bare etterlate et spor.
På 1970-tallet begynte noen å ta taggingen et steg videre ved å bruke farger, mønstre og stiler som gjorde verkene mer komplekse. Det var ikke lenger bare et navn på en vegg, men heller en kunstnerisk utfoldelse. Artister som Taki 183 og Phase 2 ble legender, og skrev seg inn i gatekunstens historie. Denne perioden la grunnlaget for hva som senere skulle utvikle seg til den street art-kulturen vi ser i dag.
Mot slutten av 1970-tallet og inn på 1980-tallet skjedde det en transformasjon i gatekunstmiljøet. Graffiti beveget seg fra rene tagginger til mer avanserte muralmalerier med budskap, karakterer og historier. Denne perioden kalles ofte graffitiens gylne æra. Det var da kunstnere som Jean-Michel Basquiat og Keith Haring begynte å få oppmerksomhet utenfor gatemiljøet. De brukte gatene som arena for kommentarer om samfunn, politikk og pop-kultur, og satte sitt preg på kunstverdenen. Street art ble gradvis mer politisk og sosialt engasjert – det handlet om mer enn kun stil.
I Europa så man en liknende utvikling da amerikanske graffiti-artister reiste og inspirerte lokale kunstnere. Byer som London, Berlin og Paris ble nye arenaer for gatekunst. Artister tok med seg teknikker og filosofier fra New York, men ga dem en lokal vri. På denne tiden ble også stencil-teknikk populær, noe som gjorde det enklere å spre komplekse motiver raskt og bredt. Denne utviklingen banet vei for en ny generasjon street art-kunstnere som ville nå et bredere publikum – og Rino Larsen er en av dem som har videreført denne arven gjennom sine urbane kunsttrykk.
Street art-bevegelsen kom til Skandinavia på 1980-tallet, inspirert av amerikanske og europeiske forbilder. I Norge har kunstnere som Rino Larsen vært med på å løfte gatekunsten inn i nye rom. Med bakgrunn i design, illustrasjon og grafikk, har Rino latt seg inspirere av den urbane estetikken og blandet den med nordiske elementer og egen stil. Hans kunsttrykk og litografier reflekterer den fargesterke og lekne energien fra street art, men med en presisjon og dybde som passer i galleriet så vel som hjemme på veggen. Ved å ta vare på gatekunstens DNA og samtidig heve den til et høyere kunstnerisk nivå, bygger Rino bro mellom gatene og galleriene.
Det er vanskelig å peke på én enkelt person, men Cornbread fra Philadelphia regnes som en av de første. Han begynte å tagge byen sin i 1967, og inspirerte mange etter seg. Andre tidlige pionerer inkluderer Taki 183 og Phase 2 fra New York, som var aktive på begynnelsen av 1970-tallet. Street art som bevegelse oppsto fra et kollektiv av ungdommer i USA som ønsket å sette sitt preg på byen.
Nei, ikke helt. Graffiti er ofte tekst-basert og fokuserer på tagging og bokstaver, mens street art omfatter et bredere spekter av teknikker som stencil, muralmalerier, installasjoner og paste-ups. Street art kan også være mer billedbasert og budskapsrettet. Begge kommer fra samme kulturelle rot, men har utviklet seg i ulike retninger. Mange artister jobber med begge formene.
Street art oppsto ofte i områder der folk følte seg usynlige og marginaliserte. For ungdom i fattige bydeler i Philadelphia og New York var gatene det eneste offentlige rommet de hadde tilgang til. Ved å tagge vegger og tog markerte de sin tilstedeværelse, sin identitet og sin rett til å bli sett. Det var en kreativ motstand mot å bli ignorert av samfunnet.
På 1980-tallet begynte kunstgallerier og samlere å se verdien i street art, særlig da kunstnere som Jean-Michel Basquiat og Keith Haring fikk oppmerksomhet. På 2000-tallet ble street art internasjonalt anerkjent, med artister som Banksy i spissen. I dag selges street art-verk for millionbeløp på auksjon, og mange byer støtter offentlige street art-prosjekter. Rino Larsen er blant dem som har tatt med seg gatekunstens ånd inn i galleriene.
Street art har hatt enorm innflytelse på design, reklame, mote og samtidskunst. Den urbane estetikken – fargerike farger, grafiske linjer, popkulturelle referanser – har blitt mainstream. Mange museer og gallerier har nå egne utstillinger med street art. Gatekunsten har også gjort kunst mer tilgjengelig og demokratisk, ved å vise at kunst kan være utenfor galleriet, på veggen ved bussholdeplassen eller på et t-baneskur.
Rino kombinerer gatekunstens visuelle energi med nordisk design og over 30 års erfaring som kunstner. Hans verk er lekne, fargerike og grafiske, men med en teknisk presisjon fra litografi og trykkmetoder. Han tar det beste fra den urbane kunstscenen og løfter det inn i et format som passer gallerier og private hjem. Rino har med seg røttene fra street art, men utvider uttrykket til noe som er både tidløst og tilgjengelig.
Det kommer an på konteksten. Uautorisert tagging og maling på privat eller offentlig eiendom er fortsatt ulovlig i de fleste land. Men mange byer har dedikerte vegger for street art, og det finnes nå festivaler og oppdrag der kunstnere får lov til å male lovlig. I Norge har byer som Oslo, Bergen og Stavanger egne street art-verk som er godkjent av byrådet. Kommersielle oppdrag og galleriverk som Rino Larsens kunsttrykk er selvsagt helt lovlige og anerkjent som kunst.
Rino Larsen har med over 30 års erfaring skapt et bredt spekter av bilder, tegninger og kunstverk. I tillegg til sin kunstneriske praksis, har han også hatt roller som illustratør, designer og foreleser innen grafisk design. Han har opparbeidet seg et stort publikum og hans verk er å finne på over 40 gallerier rundt om i Norge og i Valencia.
