Jeg gledet meg til å komme tilbake til byen, menneskene, lyset og livet i gatene. Men innerst inne kjente jeg også på en liten uro. Ville fantasien våkne igjen? Ville jeg finne nye historier å fortelle, eller hadde jeg rett og slett gått litt tom?
Men så, nesten umerkelig, begynte tankene å vandre i nye retninger. En liten observasjon ble til en historie. En historie ble til et bilde. Og plutselig var det som om noen hadde åpnet en kran.
I Adore møter vi en klassisk skulptur som er mer opptatt av å ta en selfie enn av gutten som forsøker å gi henne hestehov, slik barn gir mamma om våren. Et ganske moderne utvikling, egentlig. Vi er kanskje blitt så opptatt av å forevige øyeblikkene at vi av og til glemmer å være til stede i dem. Inspirert av Venus de Milo og hvordan jeg ser foreldre sitter fordypet i telefonen eller bruker lang tid på selfier mens barn og familie venter – selv om de har reist tvers over Europa for å ha en fin tid sammen.
På en blå betongvegg ruver en stor, kraftig hund. Den ser ikke spesielt vennlig ut. Foran den sitter en liten jente med rosa maling og tilsynelatende helt andre tanker om hva slags skapning hun har foran seg. Med noen enkle streker får hunden både krone og englevinger. Plutselig er den en prinsesse.
En gutt er fanget i et graffitimotiv på en grå vegg. Foran ham går en jente forbi, kanskje slik hun har gjort mange ganger tidligere.
Men akkurat denne dagen skjer noe merkelig. Gutten strekker armen ut fra veggen, og et lite, fargerik papirfly svever mot jenta.
Noen ganger kan avstanden mellom to mennesker være enorm, selv om de bare er noen meter fra hverandre. Da ideen var der tenkte jeg på den som en metafor for å ta det første steget og starte en relasjon.
